Prøv å smile!

Hvor ble energien min av? I går kveld forsvant all energi ut av kroppen, og kroppen kollapset. Jeg klarte ikke å løfte en finger en gang, så i stede for å treffe venner ble jeg liggende hjemme. Migrene kom såklart også som den alltid gjør når jeg får sånne kollapser. Å den vil tydeligvis ikke forsvinne. Jeg tenke i dag tidlig når alarmen ringte at jeg skulle sove bort migrenen for så å dra på skolen i jobbe med en oppgave i stede for å dra på forelesning.. Det varte ikke lenge for ti minutter etter at skolen startet for da fikk jeg melding om at det var obligatorisk i dag så jeg måtte komme meg på skole så fort jeg kunne. Da måtte jeg bare glemme mirgenen, springe gjennom dusjen og dra på skolen. Heldigvis gikk det såpass greit at jeg klarte å være på skolen til vi ar ferdig, men da jeg kom hjem igjen flata jeg ut på sofaen igjen. Å der har jeg ligget resten av dagen.. Noe skolearbeid har jeg fått gjort men ikke nok egentlig.

Jeg er bekymret over at kroppen ikke fungerer som den skal. Hode er overfullt og har nok en veldig medvirkende årsak, men jeg trodde ikke det skulle bli sånn rett etter skolestart! Men ja, jeg tenker mye på enkelte saker og kjenner at jeg blir utrolig stressa av svært lite. Å det indre stresset som surrer hele tiden har bare blitt sterker de siste ukene. Jeg kjenner at kroppen alltid er i helspenn selv om jeg ligger og slapper av på sofaen. Jeg klarer ikke å slappa av 100 %. Kanskje jeg kommer opp på 80 %, men de siste 20 er klin umulige. Å kjenne at musklene jobber, at kroppen skjelver av stress selv om du ligger så lang du er på en sofa og ser en film, er ikke godt for verken kropp eller psyke.

Jeg må bare komme inn i rutinene mine igjen. Skole på dagtid, trening og enda mere skole på kveldstid, og jobbing i helgene så kanskje det ordner seg. Det er enten eller egentlig. Enten går det bra og ting ordner seg eller så går jeg vel på en kjempe smell...
Jeg må å få ryddet opp, oppe i topp lokket. Få sortert og kasta ut enkelte ting, og gjøre plass til nye bra ting. Men det tar utrolig lang tid kjenner jeg, noe som er veldig frustrerende. Men det ordner seg nok :) Det må jo gjøre det, hvis ikke er det ikke noe vits å håpe på det. På ett eller annet vis ordner det meste seg, selv om det kanskje tar litt lenger tid enn hva jeg selv vil at det skal gjøre.

Husk, prøv å stå opp med et smil om munnen, samma hvor vanskelig det er å starte opp den dagen. Noe godt må komme ut av dagen uansett! Selv om mye er tungt og vanskelig er ikke alt det!

Med soloppgang, bør et smil følge med! Prøv å finne de små gledene i hverdagen som får dagene til å gå rundt!

Blir det noen gang overfullt??

Hvor mye er det egentlig plass til inni et hode?? Mitt kjennes ut som det sprenges snart i hvertfall! Skole, trening og andre personlig ting fyller det opp, og når det er fullt er det enda mer som vil ta plass!

And i am helpless! Sometimes wishing's just no good, cause you don't see me like I wish you would!

No you never were, and you never will be mine!

Jeg blir stressa over at jeg allerede er så sliten. Jeg stresser, er irritert over den idiotiske hånden min som ikke vil bli bra og jeg er delvis sint på meg selv av ulike grunner.. fin start på skoleåret kan en si!
I dag skulle jeg egentlig trene, men måtte nedprioritere det for å finne krefter til å rydda leiligheta. Jeg skulle også jobbe med en skoleoppgave, men jeg har ikke klart å gjøre stort annet enn å rydde og vaske noen maskiner med klær.
I stede for å gjøre alt jeg skal blir jeg bare liggende rett ut på sofaen. Hode sprenger, og jeg er svimmel og sliten. Men jeg prøver å overse det for å få gjort alt jeg egentlig skal. I morgen skal jeg på trening på morgene, for så å jobbe med oppgaven før jeg reiser bort for helgen. Å det må jeg få gjort for å ikke sitte med stresse med tanke på oppgaven når jeg kommer tilbake, og trene det må jeg for både kroppen og psyken sin del. Trening og hard pressing av meg selv er min form for terapi. Ikke at det hele tiden funker men det hjelper å koble ut med å slite meg selv ut..

Nå får jeg ei helg borte fra alt igjen så da skal jeg slappe av og bare kose meg :) Selv om det ikke er så lenge side jeg var borte en tur skal det likevel blir ganske godt! Håper jeg kommer tilbake med nytt mot for den nokså stressende hverdagen det er.

Blir jeg noen gang frisk?

Når en opplevd at legen din skriver ut et papir som det står depresjon på, hva gjør en da? Hva skal en gjøre da?

Jeg husker ikke den dagen egentlig, men jeg er rimelig sikker på at pappa var med for jeg klare nesten ikke å snakke og jeg var knapt oppegående. Men jeg husker jeg så på sykmeldingen min, å der stå det at grunnen til at jeg ble sykmeldt var depresjon! Jeg viste at jeg sleit, men jeg trodde ikke at det var så ille. Hvordan kunne ei jente på 18 år ble sykmeldt på grunn av en depresjon! Hadde jeg vært åpen og snakket med noen to år før hadde det kanskje ikke gått så langt, men det er etterpå-klokskapen som snakker nå.

Blir en noen gang ferdig med de psykisk plagen? Blir jeg noen gang "frisk"? Jeg er jo fysisk frisk, men blir jeg noen gang 100% psykisk frisk? Flere ganger har jeg trodd at jeg var "frisk"og ferdig med den tunge perioden. Men alle gangene har jeg tatt feil! Fem år har gått siden det hele startet, tre år har gått siden jeg satt på legekontoret og fikk det papiret. Å enda møter jeg bunnen nå og da. Senest i mars- april hadde jeg store problemer med å fungere normalt. Jeg gjorde bare det jeg overhode måtte. Jeg dro på skolen de dagene jeg klarte det, og jeg dro på jobb de dagene jeg måtte det. Men ellers så låste jeg meg inne for meg selv, med angst for å dra ut. Men uten at hun selv helt vet det tror jeg i hvertfall, hjalp søstra mi meg med å komme meg ut. Selv om jeg gråt mine modigste tårer time før jeg dro ut, gikk jeg ut av døra og ble med ut den ene kvelden. Å det hjelp meg i gang.

I dag snakka vi om psykisk helse på skolen. Mange dro fra forelesninga for det var ikke spennende nok, noe jeg ikke skjønner noe av. Dette er et tema vi som vernepleiere kommer innom uansett hvor vi skal jobbe, og det er et tema jeg personlig mener vi har alt for lite om.
Å foreleseren nevnte verdensdagen for psykisk helse som er den 10. oktober. Hun sa at de hadde jobbet med å få til stand på skolen den dagen for å sette fokus på dette området, men hun sa det var vanskelig å få til. Jeg spurte henne etter forelesningen hvorfor det er for vanskelig. svaret jeg fikk var at skolen mente det var vanskelig å få tak i folk, rom og diverse. Jeg sa at jeg syns det er veldig dumt for det er noe jeg har tenkt på de årene jeg har gått på HiL. Hvorfor setter de ikke fokus på psykisk helse den dagen. Jeg fikk som svar at hun skulle ta det med videre for det skulle taes opp igjen. Jeg tror nesten jeg kunne ha sagt meg villig til å være med å jobbe for at det hadde blitt gjennomført den 10.10. Jeg tror folk trenger å få øynene opp for denne dagen. Når ca 50 % av norges befolkning en gang i livet blir rammet av en periode med psykiske problemer, bør vi sette fokus på dette.

Sett fokus på denne dagen, og spre det rundt deg! For en dag har du noen rundt deg eller det kanskje er du som trenger støtte og hjelp!

Psykisk helse på skolen!

Har du en venn som endrer sin væremøte? Eller har personen plutselig blitt litt inneslutta? Tegnene kan være mange, alt for mange. Noe som gjør at folk ikke tenker over det.

Det å få en psykisk knekk er tungt, vanskelig og som oftes så vil en skjule det og gjøre alt en kan for at folk ikke finner det ut. Heldigvis er temaet psykisk helse ikke så tabu lenger, sånn som det tidligere har vært. Det er mye som kan gjøres for å tydeliggjøre det enda mer, men mye er allerede gjort. Heldigvis.

Da jeg begynte å slite skjønte jeg ikke hva som feilte meg. Vi fant ingen grunn til hvorfor jeg var så sliten og slapp. Det startet med at jeg ikke kom meg opp om morgnene. Å når jeg kom meg på skolen sleit jeg med å holde meg oppe. Med en gang jeg kom hjem sovnet jeg. Jeg fikk høre at jeg kanskje sov for mye, og at det bare var grunnen. "Jaja", tenkte jeg. "Da får jeg tvinge meg selv til å holde meg våken." Det funka ikke. I tillegg var humøre mitt veldig varierende. Jeg kunne starte å grine når som helst og hvor som helst. Da jeg ble klar over det, tenkte jeg at nå er det noe galt med meg men det går nok over snart så jeg vil ikke bry noen med det.

Det gikk ikke over, det ble bare verre. Dagene ble verre og verre for hver uke og måned som gikk. Jeg forstå ingenting av det som skjedde. Jeg hadde ingen kjennskap til psykisk helse og psykisk problemer. Så det at jeg kanskje slit litt psykisk slo meg ikke en gang. Jeg snakka ikke med noen, bare gråt meg i søv og sa at dette skulle jeg fikse selv.

Hadde jeg visst litt mer om psykisk hele hadde kanskje varselslampa mi lyst litt før. Som kanskje(?) hadde ført til at jeg hadde snakket med noen som kunne ha hjulpet meg.

Mellom 15 og 20 % av alle barn og unge i Norge har psykiske plager som påvirker skolehverdagen i en eller annen form. (http://www.mentalhelseungdom.no/om-psykisk-helse)

Når 15-20 % har psykiske plager som påvirker skolehverdagen, bør tema psykisk helse bli et mer åpent tema på skolen mener jeg! Når de kommer på ungdomskolen syns jeg at det skulle ha vært obligatorisk med psykisk helse som tema. Presset rundt mange områder begyner å bli synelige og de kjennes kanskje på kroppen. Å ha litt undervisning om dette tema skader ingen, men det kan hjelpe mange!

Sett pyskisk helse på dagorden og så tidlig som mulig for å hjelpe de unge som kanskje ikke vet hva de skal gjøre når de sitter midt i problemet!

Daffesøndag

I dag har vært en sønsdag med stor S. Daffing på høyt nivå, noe som er veldig godt. Det eneste fornuftige jeg har gjort er å vaske et par maskiner med klær og jobbet litt med et framlegg jeg skal ha på skolen. Gårsdagen gikk i ett så da er det godt å ha en rolig søndag. I går var jeg først på jobb, å når jeg var ferdig var pappa kommet til Lillehammer. Så da ble det en hyggelig middag før vi vente nesen mot Gardermoen, for der skulle vi hente mormor og mamma :)

Side jeg skulle på jobb på lørsdagmorgen, hadde jeg en rolig kveld med en joggtur og pensumlesing. Så utrolig godt det er med en rolig kveld! selv om jeg gjerne skulle ha vært med på temafest og hatt det kjempe gøy med mine venner, men det får jeg tatt igjen en annen gang.

Resten av kvelden blir dte avslapping med litt skolejobbing. Jeg kjenner at hode er tungt og slitent så det blir vel ikke så mye jobbing. Senga skal finnes tidlig i kveld hvertfall. Tror jeg trenger det. I morgen er det en ny uke, men mye muligheter :) Mer trening, mer skole og masse hygge forhåpentligvis!

En skolestart med et Bigbang

Sydenturen er over og skolen er i gang...

Etter ei herlig og avslappende uke på gran canaria, var det rett på skolebenken. Noe som var veldig tungt, men veldig koslig med tanke på å se igjen alle de herlige personene jeg går i klasse med :) I går var jeg på Bigbang konsert som var åpningskonserten for fadderuka. Den tok litt mer av enn hva jeg hadde tenkt så det ble dårlig med skole i dag, og konserten med sirkus eliasen som var planen i kveld ble droppen! Jeg våknet opp med et blått kinnbeinområde og blåmerker litt her og der på kroppen. Skulle tro jeg hadde slåss men det har jeg ikke! Bare klønete og uheldig :p noe som ikke er så unormalt siden det er Klodrikk det er snakk om.

Så dagen i dag har vært rolig, formen har vært så som så. Alt har vært et ork så ingen ting er gjort desverre. Får ta det i morgen, da må jeg på skolen, trene, vaske OG jeg må ned i byen for det er nattåpent med masse tilbud så da er det muligheter for litt shopping :) I kveld skal jeg finne senga tidlig så jeg er opplagt og klar for en dag med stort tempo.

Ikke mange dager igjen!

Nå nærmer det seg avreise :) Fredagskveld blir jeg plukket opp av familien og lørdag morgen sitter jeg på flyet på vei til Las Palmas :) I can't wait!

Pakkinga er i gang etter mange forsøk uten noe resultat.. Energien er lik null i dag, så mye er ikke gjort. Har fått vaska klær det, så det er jo bedre enn ingenting. Men når det blir kveld og musikken runger på full guffe våkner jeg til live ;) Så da fikk jeg skrevet en lang pakkeliste og noe har funnet veien ned i kofferten. Så jeg er fornøyd!

Eller så har dagen gått til avslapping. Hadde en lite kollaps i går kveld, så jeg har ikke orket stort. Så i dag har det vært treningsfri, men i morgen er det påen igjen. Har ikke tid til å sløve nå de siste dagene før avreise. Mye som må fikses, treningen må til og venner må møtes. Så ingen avslapping før jeg sitter på flyet her altså, men det skal gå bra :) Nå må vel jeg finne senga sånn at jeg er klar for en ny travel dag i morra.

MAYBE IT'S NOT ABOUT THE HAPPY ENDING

Det kan bare gå en vei..

Å det er oppover! Det kan ikke vil verre enn det er nå!

Sykmelding på grunn av trolig en senebetennelse i hånden var akkurat det jeg trengte nå! Dette legger en kjempe demper på treningen min, å såklart jobben da.
Trene må jeg gjøre, for det er terapien min! Å kroppen skal å forbedres så nå er det mye alternativ trening. Mye utholdenhet og litt styrke der jeg ikke bruker armene. Det er jo typisk at dette skulle komme nå. Men det er jo greit at det kom nå og ikke om to uker. For jeg kan ikke slite med ei dårlig hånd etter at skolen starter. Da blir det mye skriving så det må gå fort over. Satser på at betennelsesdempende medisiner jobber med meg denne gangen!

Så da er det bare å stå på, å ikke grave seg ned selv om ting er tungt og vanskelig!

En siste personlig utblåsning...

Så skal jeg prøve å legge saken dø!

Nå har jeg vrengt hjernen atter en gang, men tusen tanker som det ikke er noe vits å tenke over! Men er det noe jeg er god til så er det å tenkte ting som jeg ikke får gjort noe med. Jeg har nå prøvd å sove i et par timer men kommer ingen vei med det. Jeg må ha en siste (?) utblåsning der jeg får ut det som tar opp hjernen min nå!

Det som tar mest plass akkurat nå er det at jeg kunne ønska jeg aldri dro på byen den gangen i april og møtte denne personen som er skyld i all tenkinga mi! Jeg ville ikke på byen men følte jeg burde gjør det siden søsteren min var her. Så jeg skulle møte folka ute. Hjemme satt jeg å gråt fordi jeg hadde rett og slett angst for å dra ut av dør. Jeg holde meg inne for meg selv mest mulig sånn at jeg slapp å bruke den nokså kjente masken min, men jeg bestemte meg for at nå hadde jeg ikke noe valg. Samma hvor tung dagene var akkurat da så skulle jeg ut. Jeg hadde fått spørsmål om å komme på et vors, og Stine skulle jeg møte ut. Jeg dro, og da møtte jeg det som skulle vise seg å være en ganske så fantastiske personen. Men med min redsel og skepsis for menn tok jeg avstand og prøvde å være litt avvisende når han tok kontakt etter det møte. Men så møttes vi igjen, og avvisende var ikke et alternativ samma hvor mye jeg prøvde. *Ikke søk øyekontakt, unngå å snakke med han o.l.* Men det funka ikke.

Jeg føler det sa bare klikk, med daglig kontakt ble dagene utrolig bra! Så bra at jeg nesten ikke kjente igjen meg selv. Hva skjedde med hu slitne, deprimerte jenta? Hun forsvant i hvertfall!

Jeg svevde på skyer, og smilte rundt. Selv om jeg sa dumme ting, gjorde rare ting, ja rett og slett var meg selv så hadde det ikke noe å si. Jeg kunne være meg selv og føle meg trygg på det. Jeg slapp han ikke så veldig personlig inn siden ting var ferskt. Den tunge psyken min, og de vansklige årene var aldri noe tema. Jeg ville ikke slippe han inn på meg så godt, for ja jeg er skeptisk til menn. Jeg venter bare på at det skulle smelle og at jeg satt der alene igjen. Så nå skulle jeg prøve å ikke blande inn følelser før jeg viste hva som egentlig var greia, men så var det det å tilslutt spørre om hva greia var. For bra var det, å turer ble det og ting kunne ikke ha vært bedre, men ja..

Plutselig sitter jeg der med ei melding som inneholder setninga ".. men vi bør snakke sammen."
Nå stikker han! Etterlater meg her etter at han har jobba for å få kontaken med meg. "Hva skjer eller hva har skjedd de siste dagene?" var det som gikk gjennom hode mitt. Jeg forsto ingenting! En tur i skogen håpet jeg skulle få roa meg men så feil kunne jeg ta. Det ble ei natt med mye tårer, sinne, forvirring, fortvilelse og uvisshet. "hva har jeg gjort galt? er det noe galt med meg? er jeg ikke bra nok? hva faen er greia????" Dette gikk sikkert tusen ganger gjennom hode mitt den natta.

Ukene går, og ting var forvirrende, rotete og utrolig frustrerende! Å kalle en spade for en spade, og la ting være er ikke så lett tydeligvis. Stadig vekk dukka det opp ting som gjorde til at kontakten var der, noe som var vondt.

Å plutselig sitter jeg der å venter på et svar, jeg puster ut, prøver å ikke tenke. Så er kontakten der igjen. En redsel og usikkerhet gjør til at jeg prøver å bryte den, men roter det til. Nok en gang venter jeg på et svar, også denne gangen ordner det seg. Men på en annen måte har jeg virkelig rota det til nå, å prøve å rette opp feilen funker ikke føler jeg. Så nå sitter jeg har å tenker; Jeg skulle aldri ha dratt på byen den kvelden! For da hadde jeg ikke sittet her med alt dette.

Det er ikke rart jeg er livredd for å slippe noen inn på meg, når det er ment å gå rett vest hver gang jeg prøver. Jeg har ikke akkurat prøvd å noe de siste årene heller på grunn av redsel for å sitte der igjen. Hvorfor skal det være for godt til å være sant hver gang! Det hjelper ikke å få høre at personen er glad i meg hver gang når det ikke kommer frem. Nå må jeg bare prøve å legge bort dette selv om jeg mest lyst å sette meg ned å gråte i håp om at det kan fikse hele situasjonen. Men det hjelper ikke, nå må jeg være den sterke jenta jeg vet jeg har blitt opp gjennom de mange tunge årene. Så dette var min siste utblåsning. Det ble en veldig personlig utblåsning vil jeg si! Men jeg trengte det! Å det er dette bloggen min er her for. Å hjelpe meg gjennom vansklige situasjoner for å hindre at jeg havner der nede igjen.

When you finish a great workout you feel great about yourself!

Treningen har blitt min beste venn! Jeg jobber for resultater og lysten til å nå resultatene er like høy som  mount everest. Jeg skal stramme opp og få de musklene som er der fram. Jeg må bare pusse av litt støv! Å jobbe så hardt at armene skjelver og du er så sliten at du har mest lyst å legge deg ned å dø, er den beste følelsen akkurat nå! Jeg kjenner at kroppen jobber og jeg kjenner at jeg fungere! Å motivasjonen stiger for hver økt jeg har. Det kan ikke bli bedre enn det!

Motivasjonsbilder fra google.

Treningslysten er på topp, da må jeg bare få normale matvaner igjen så er alt bra. Riktig kosthold og mye trening gir resultater! Nå har jeg store planer om å bli 90% komfortabel med kroppen min (100% går ikke. Det er alltid noe som kan gjøres) Men ja, jeg er klar for en kropp som jeg er komfortabel med og som jeg er stolt av å ha fordi jeg har jobba for den! Kroppsbilde mitt og selvtillitten har aldri vært noe særlig, men det kommer seg. Å det er bra, for det gjør noe med hele meg som person :) 

Så da er det bare å fortsette med knall hard trening, både for kropp og hode. Da blir det nok bra til slutt :)

hvor ble maska av???

Dette funker ikke nå! For første gang på leeeeenge klarer jeg ikke å sette på meg ei maske som er overbevisende. Hode er over-over-fullt! Men jeg skal få svar, å da blir ting litt lettere :) Jeg bare vet det. Alt ordner seg, uansett på hvilket vis det ordner seg på!

Opptur? bare en kødd?

Var oppturen min bare noe som skulle gi meg håp for så å bare kødde med meg?

For det siste døgnet har vært så som så igjen.. Jeg kjenner på et savn som ikke vil gå over kjennes det ut som. I hvertfall ikke enda.. 

I går hadde jeg fri, noe som ga meg litt tid til å sitte alene og da kommer tankene og følelsen av et savn. Selv om jeg prøvde å bruke dagen til å vaske, rydde og trene så fikk jeg ikke fyllt opp dagen nok. I tillegg har jeg blitt forkjøla så nå er det snuffs snuffs og den joggeturen i morra ser det mørkt ut for. Kan nok henne det bare blir en powerwalk i stede. Men jeg må presse kroppen, men samtidig ikke for mye. Jeg jobber hele tiden og i tillegg prøver å bruke all tid ellers til å gjøre noe. Vil ikke sitte alene, for da surrer hode igjen. Men det må vel gå over en gang det å. For nå sitter jeg her å savner noe jeg aldri kan få tilbake, å det irriterer meg at jeg har de tankene og følelsene når jeg ikke får gjort noe med de. Det hjelper ikke at jeg vil jobbe for det, for en kommer ingen vei uansett! 

Men en dag må det vel snu! En dag må det gå bra for meg å. Humøret blir bedre, energien blir bedre, lysten til å stå opp er til stede. Ja en dag må det bli sånn. Det er bare spørsmål om hvor lang tid det vil ta før det er sånn igjen!

Det må være lys i enden av stormen for meg å skulle en tro! Det er lov å håpe i hvertfall...

Opptur??

Jeg tror jeg nærmer meg en opptur :)
Jeg har beordret hode til å slutte å tenke,i hvertfall så mye som overhode mulig. Å nå er jeg tilbake på jobb og trening. Jeg har bestemt meg for noen fokusområder som skal være mitt fokus nå for å komme meg videre og framover.

* Jobb/ skole
* Trening
* Kosthold

Nå skal jeg jobbe alt jeg kan fram til jeg drar til syden, for så ha 110% fokus på skolen når jeg kommer tilbake.
Jeg skulle ut en tur bare for å teste formen og knea mine med en liten joggetur, da tenkte jeg max 30 min. Da jeg kom hjem igjen hadde jeg vært ute i over en time. Jeg jogga mye mer enn hva jeg trodde jeg skulle klare, da både med tanke på kondisen og knea. Å det var så godt å å presse kroppen, å kjenne at jeg fungerer selv om det har vært veldig mørkt ei lita stund nå. Så i dag blir det ei ny økt, men da skal jeg på elxia får å kjøre mage og rygg.
Så var det dette kostholdet da. Jeg kan ikke fortsette med 1-2 måltid for dagen, så nå tvangsforer jeg av meg selv. Selv om jeg holder på å kaste opp så skal jeg få i meg maten. Måltidene er ikke store, men det er i hvertfall noe. Et knekkebrød, litt frukt eller en liten fiskebit med noen grønnsaker. Det er bare sånn at magen har noe å jobbe med. Å sånn at jeg ikke besvimer da, for det har vært et helvette den siste måneden. Bra har det heller ikke blitt enda, så nå håper jeg at jeg får orden på alt så jeg fungerer sånn som jeg skal til skolen starter. Får da blir det alt for mye å gjøre i tillegg til at jeg skal opereres da i løpet av september.

Løpeturen i går endte plutselig oppe ved Lysgårdsbakken! Beste plassen på hele Lillehammer. Det er terapiplassen min her på Lillehammer. Er ting vanskelig så drar jeg dit bare får å være alene og tenke. Det hjelper alltid på å speide utover den fineste mjøsbyen :)

Det bobbler over!

* Angst

* Fortvilelse

* Sinne

* Sårhet

* Forvirring

Dette har vært det som har styrt meg de siste ukene. Å nå er sinne og fortvilelsen de mest tydelige! Jeg er sint på meg selv, på en annen person, på alt egentlig. Men først og fremst på meg selv. Ikke bare fordi at jeg klarte å gjøre samma feilen nok en gang, men jeg blir sint siden jeg ikke får i meg mat og ikke fungerer.. Verden spinner så å si konstant rundt, og jeg er redd for å gå i bakken. Jeg er sint for at klærene mine ikke passer meg og at alt bare går dritt.. Å det verste er at uansett hva jeg skriver, sier og gjør føler jeg at jeg ikke får det ut av kroppen! Det bobbler på innsiden å det må jo bobble over snart. En dag må det bare sprekke og alt av fortvilelse og sinne kommer ut! Jeg syns synd på den personen, som eventuelt får det over seg. Jeg håper det er skogen som får det og ikke noen av de rundt meg.

Legen spør om jeg ikke er deprimert å at jeg holder på å falle tilbake til der jeg var for noen år tilbake. Samme tror jeg mamma og pappa tenker å. Men det er ikke det. Kroppen vil ikke få i seg mat, og da jeg fikk et slag i tryne for noen uker siden hjalp ikke akkurat det heller på. 

Men nå skal jeg sette en strek over alt. Starte på nytt, men fokus på å prøve for alt i verden å få mat i kroppen og bygge meg opp igjen. Ikke la det her knekke meg, for jeg vet jeg er strekere enn som så. Å jeg vet jeg har sagt det før, men nå skal aldri en tåre falle på grunn av en mann igjen. I såfall så får det være gledestårer! Nok er nok, og som de sier de rundt meg at en gang må det jo gå bra for meg å. 

Et pusslespill!

Liver et et pusslespill, og jobben med å finne alle brikkene er ikke alltid like enkelt.. Frustrasjon over at en brikke ikke vil sitte der du mener den skal være kan ofte bli stor. Å hvis en brikke er borte, kan frustrasjonen og sinne komme fram i en!

Jeg føler at en brikke har forsvunnet, og den blir nok ikke funnet igjen.. Jeg får høre at det går bra til slutt og at det kanskje var for det beste at brikken ble borte, men det er ikke det jeg sitter igjen med! Jeg vil lete og jobbe for at den brikken skal komme tilbake og bilde skal bli komplett. Men ja, det er kanskje best at brikken er borte.. Enda så skulle jeg ønske at den var her, men med tiden så går vel savnet over. Med litt tid så blir vel livet normalt igjen, å både energi og jeg blir som det pleier å være..

Men faen da! Det som bare var fortvilelse har nå gått litt over til sinne og frustrasjon! Hvorfor skal det gå sånn hele tiden? Hvorfor skal en brikke komme bort for meg, når ting begyner å bli bra? Fortvilelsen over meg selv øker stadig for tiden. Lærer jeg aldri! De sier det er håp for meg å og at ting ordner seg snart! Jaja, jeg skal ikke holde pusten i hvertfall, men en får håpe det er håp for alle her i verden.. En dag må vel alle brikkene fall på plass for meg å!

Det skulle ikke gå sånn!

Hode henger ikke med, og jeg drømmer meg bort til en plass langt borte! Bort fra meg selv, og hvordan tiden er nå!
Jeg vil glemme livet mitt litt, og legge igjen alt som skjer oppi hode mitt og alt som gjør at jeg har det sånn som jeg har det.. Jeg lever på en annen planet og fungerer ikke. Mat gjør meg fremdeles kvalm og inntaket er minimalt, noe som gjør at kroppen fungere ikke som den skal. Jeg er konstant svimmel og kroppen vil ikke henge med meg. Å det gjør meg sint! Jeg har de siste dagene kjent på sinne og fortvilelse i forhold til flere saker. Hvorfor klarer jeg ikke å få i meg det jeg trenger for å fungere normalt i det minste?? Jeg krever ikke å ha et energinivå over det normale, men bare det å kan gå ute i marka uten å være redd for at jeg kommer til å besvime, eller bare gå ned trappa! Den siste ukens mangel på matlyst vet jeg grunnen til men hva med de siste månedene da? jeg har ikke slitt med kvalmen før for noen uker siden og etter den kom ble alt bare mye verre. Å nå er frykten for å havne nede igjen stor.

Den siste uken har vært tung og tårene kommer oftere enn hva jeg selv vil! Jeg prøver å reparere kroppen med turer ute, men føler de ikke hjelper så mye enda. Men en kombinasjon av turer og skrive hjelper litt på.. Selv om det ikke løser problemet så hjelper det å få ut det som spiser meg opp innvendig!

Hvorfor???
Jeg vil ikke miste deg!
Det skulle ikke gå sånn!
Men sånn gikk det!

Bare en ting helper!

Når ting er vanskelig så er det bare en ting som funker for meg, og det er å ta med meg hunden til skogs! Jeg må slite kroppen og kjenne at jeg lever og kan takle motgang! For det vet jeg at jeg kan, men når en sitter midt oppi det så er det lett å bekke under.. så derfor har jeg vært ute hver dag jeg har hatt mulighet den siste uka! Lufta hode, fått rørt kroppen og slitt meg ut for å klare å sove om kvelden.. For det er vanskelig.. Men nå er kroppen så sliten at den helst skulle ha sovet hele tiden. Å da blir jeg redd, men jeg vet at dette går over. Jeg må bare ta tiden til god og være våken for større kjente tegn..

En tur på mjuken på lørdag i regn og skodde. Men til stor hjelp for meg!
I morgen blir det nok en tur siden turen i dag ikke ble så lang...

No happy ending!

This is the way you left me,
I'm not pretending.
No hope, no love, no glory,
No Happy Ending.
This is the way that we love,
Like it's forever.
Then live the rest of our life,
But not together.

Wake up in the morning, stumble on my life
Can't get no love without sacrifice
If anything should happen, I guess I wish you well
A little bit of heaven, but a little bit of hell

This is the hardest story that I've ever told
No hope, no love, no glory
Happy endings gone forever more
I feel as if I'm wasted
And I'm wastin' every day

This is the way you left me,
I'm not pretending.
No hope, no love, no glory,
No Happy Ending.
This is the way that we love,
Like it's forever.
Then live the rest of our life,
But not together.

2 o'clock in the morning, something's on my mind
Can't get no rest; keep walkin' around
If I pretend that nothin' ever went wrong, I can get to my sleep
I can think that we just carried on

This is the hardest story that I've ever told
No hope, no love, no glory
Happy endings gone forever more
I feel as if I'm wasted
And I'm wastin' every day

This is the way you left me,
I'm not pretending.
No hope, no love, no glory,
No Happy Ending.
This is the way that we love,
Like it's forever.
Then live the rest of our life,
But not together.

Happy ending. Mika

Hva skjedde???

Det er lenge siden jeg har skrevet nå! Tiden har flydd i fra meg og behovet og lysten for å skrive har ikke vært til stede, men nå er i hvertfall behovet der.
Dagene har plutselig blitt veldig tunge og vanskelige. De siste par månedene har jeg slitt med å få i meg mat, noe som førte til svimmelhet og konsentrasjonsvansker. Men så klarte jeg å snu det og jeg kjente stor forskjell. Energien kom tilbake og svimmelheten forsvant. Men det varte bare i litt over en uke!

Jeg har blitt møtt av et lite sjokk som satte meg helt ut igjen. Å tanken på mat gjør meg kjempe kvalm! Jeg prøver å få i meg noe men det er ikke så lett. Tusen tanker, sårhet og fortvilelse styre hele meg.
Jeg gikk fra å være langt opp i skyene til å treffe bakken med et kjempe smell. Å alle de tungen tanke som egentlig har ligge bak i hode, som jeg på en måte hadde glemt har nå kommet fram i tillegg til nye tunge tanker. Jeg skal på jobb nå straks, men kjenner at jeg egentlig ikke klarer det. Jeg må jo bare, men det er tungt. Kroppen har gått inn i en slags dvale så den fungerer ikke. Hode gjør vondt, verden går i rundt og energien er ikke-eksisterende. Jeg får se hvordan det går på jobb i dag, og så får jeg avgjøre hva jeg gjør etter jobb.

Det var her jeg ikke skulle havne igjen! Det kan jo henne det går fort over denne gangen, for akkurat nå sitter jeg i en sårbare situasjon. Det er nok bare en følge av det, og når den går over så går alt tilbake til det normale igjen. hva som enn er normalt for meg...

Sånn ville jeg at det helst skulle ha vært i dag, men opp og ut nå jeg! så får vi se hvordan det går...

Hva får meg til å smile??

Det er viktig å finne de tingene i livet som får en til å smile. For uten smilet og den følelsen det fører med blir dagene uutholdelig tunget! Så ta vare på de tingen som får deg til å smile og utnytt hver en mulighet til å trekke på smilebåndet :) Ingenting er finere enn et smil!

En opptur!

De to siste dagene har vært to gode dager :) Humøret har vært bra, energien så som så, men ut har jeg kommet meg likevel! I går tok jeg med meg min gode venn Canon på maihaugen for å ta litt vårbilder. Solen sto høyt på himmelen, og rund omkring på hele maihaugen sprang barn og lette etter poster under et orienteringsløp. Den turen gjorde underverker! Jeg kunne ikke gjøre annet enn å smile når jeg gikk rundt der for meg selv med kameraet i hånden og musikk på ørene.

Noen av bilde som ble tatt i løpet av turen :)

I dag har jeg gått en lang tur oppi en tursti ikke så langt unna der jeg bor. Jeg merker på kroppen at det å komme seg ut, få litt friskluft og kanskje et lite gløtt av sol gjør noe med humøret. Det hjelper å på motivasjonen til å sette seg ned med eksamensbøkene å når en har fått litt friskluft og litt trening først.

Tusen tanker!

Når hode mitt nesten sprenges av alle tankene, og følelsene i kroppen tar overhånd er det bare en ting som funker for meg! Å det er å komme seg ut å springe, og helst må det regne. Vet ikke helt hvorfor, men jeg får et ekstra gir og får ut mer frustrasjon og plager hvis det regner. Det gjør noe med stemningen tror jeg.
Men i hvertfall i dag klarte jeg å komme meg ut, og i tillegg regnet det så jeg fikk utbytte av turen. Jeg var veldig overraska over at jeg i det hele tatt klarte å komme meg ut døra, og når jeg i tillegg klarte å jogge litt ble jeg veldig fornøyd! Selv om jeg holdt på å stryke med, og knea mine klarte neste ikke å bære meg. Det føltes i hvertfall sånn.

Jeg må klare å komme meg mer ut av døra framover. Etter skolen drar jeg hjem og sitter der så fram til at jeg ikke skal på jobb. Nå er det å ut å treffe venner, ut å gå en tur, generelt gjøre noe slitsomt! Kroppen og psyken jobber i mot meg, noe som merkes godt. Jeg vet hva jeg egentlig må gjøre for å komme meg forbi dette, men det er slitsomt! Jeg er streng med meg selv, tildels i hvertfall! Jeg SKAL spise minst tre måltid i løpet av dagen. Helst fire! Jeg ønsker ingen gjentakelsa av det som skjedde for 4 år siden. Da klarte jeg ikke å få i meg noe mat. Da tvang jeg meg til å spise på jobb, men ellers klarte jeg ikke å få ned no. Jeg gikk da ned over 10 kg på en veldig kort stund! Kroppen fungerte overhode ikke på grunn av lite næring, og det vil jeg ikke skal skje igjen.

Jeg jobber hardt med å holde masken på når jeg er ute blandt folk merker jeg. Det er ikke like lett som før å sette den på! Jeg ønsker ikke å skape noe oppmerksomhet, eller høre at det er noe med meg! Jeg vil framstå som den samme Guro som gjør mye rart og sier dumme ting som får folk til å le, men det er ikke like lett nå kjenner jeg.

Et tomt blikk,

vanskelige tanker,

en tung tid!

Tunge dager

Dagene er tunge for tiden. Kroppen er både fysisk og psyksis sliten. Kroppen vil sove, men både jobb, skole og venner krever tilstedeværelse! 

Tankene tar for stor plass oppi hode, følelsene overtar kroppen! Alt kollapser. Den maska jeg var så flink til å bruke er ikke like enkelt å sette på lenger. Jeg føler at det lyser av meg at ting er tungt og vanskelig. Jeg vet ikke om det er bare jeg som føler det sånn, eller om det virkelig er sånn. 

I'm tired of trying,

 sick of crying,

 I know I've been smiling,

 but inside I'm dying.

Hvorfor skal alt være så vanskelig? Jeg følte jeg hadde kontroll på psyken, men plutselig traff jeg en vegg igjen! Dagene er vanskelig å takkle. Men det varierer. Noen dager er gode, og jeg har ikke problemer med å stå opp å smile. Mens andre er et rent helvett for å være ærlig! Men heldigvis har jeg gode venner og en fantastisk famile som gjøre dagen litt enkelere å takkle.

Da er dagens treningtur tatt og jeg inntar nå ei lita skål med cottage cheese, eple, nøtter og kanel. Med det klarer jeg å holde energien oppe og jeg er mett i mange timer. Jeg leste en treningsblogg for ei stund siden der hun ga mange tips om cottage cheese, og etter det har cottage cheese blitt en del av mitt daglige kosthold. Den jeg spiser mest av er blanding av cottage cheeses, bringebærsyltetøy, musli, nøtter, linfrø og solsikkekjerner. Du holder deg mett i mange timer, noe som er praktisk i en travel hverdag.

Bilde lånt fra Google, men det var temelig lik min skål som netopp har gått ned sett bort i fra at appelsinbåtene da, noe jeg desverre ikke tåler :( Men det er bare å prøve seg fram å fine sine favoritter :)

Dagen i dag går med til vasking og lesing av nytt pensum. Påsken nærmer seg så det må vaskes og pakkes :) i tillegg starter vi på nytt spennende pensum i morra så da er det greit å være litt forbrett :) En bra start på uka vil jeg si! La oss bare håpe resten av uka blir like bra :)

Have fun, go mad ;)

Vårtegn

Jeg forsvant litt igjen jeg gitt... Motivasjon og lyst for det meste har falt veldig de siste ukene.

Dagene er veldig varierende. Noen dager er veldig gode og med et bra humør, mens noen dager er veldig tunge og jeg sliter med å komme meg igjenom dagen. Den siste uka har jeg vært kjempe forkjølet, noen som legger en liten demper på alt i tillegg. Så denne uken har det vært dårlig med trening, noe jeg kjenner på kroppen. Jeg har et stort behov for å komme meg ut og slite litt i sånne tider. Så i stede for treningsøkter har jeg tatt meg noen rolige terapirunder. Det skal ikke så mye til før kroppen sier at nå er det nok. Men de rundene er til utrolig hjelp, jeg får gått for meg selv med mine egne tanker i fred og ro.

Tunge dager - tunge tanker - tung hverdag

Det er så mye som surrer oppi hode mitt for tiden. Følelser som som jeg helst skulle vært for uten, tanker, fykt og redsel. Alt veldig forvirrende og frustrerende. En skulle tro at hverdagen skulle bli bedre, nå når det blir lysere dager og våren er her. Det hjelper på, men ikke nok.

Bilde fra terapirunden min i dag :) Det gir meg et lite håp om at ting skal gå bra og at dagene blir lysere og varmere!

Hvor ble tiden av....

Har du noen gang følt at du er som dette eple? Du viser en ting, men føler noe annet.

Dette opplever jeg stadig vekk. Det er perioder hvor dagene handler om å virke glad og fornøyd, mens jeg føler noe helt annet. Akkurat nå føler jeg at det er litt sånn. Det handler om at det har vært noen uker nå hvor jeg ikke har fått tid nok til å sette meg ned å ha den tiden jeg trenger for å takle tankene mine og hverdagen. Jeg må få gått turene mine for å bearbeide tanker, følelser og handlinger.

Det har jeg ikke fått gjort i det siste. Denne uken har jeg ikke gjort annet enn å jobbe, dobbelt til tider faktisk, så nå er jeg er jeg helt kaputt, både innvendig og utvendig. Å siden det har vært så mye de siste ukene klarer jeg ikke helt å roe ned når jeg først har muligheten.

Terapien min er først og fremste trening, og turer i naturen. Det har det ikke blitt noe av denne uka. Jeg hadde en liten time uke på tirsdag men det er det eneste, noe som jeg merker på kroppen. Å når jeg i tillegg er veldig innstillt på trening og kosthold, blir sånne uker veldig ødeleggende for opplegge mitt. Men det skal jeg ta igjen til uka som kommer.

Jeg går nå inn i siste uke i praksis så nå er det snart tilbake til skolebenken, så da får jeg forhåpentligvis litt bedre tid. Det skal bli godt å tilbake på skolen med tanke på at jeg blir sosial igjen, men jeg kommer samtidig til å savne jobben og folka. Derfor er det bra at de ville ha meg som tilkallingsvikar der, så jeg får jobbe der littt videre :)

Et bilde jeg tok på maihaugen på tirsdag!

WHAT MAKES ME SMILE 

What makes you smile?

-Guro

Nå har jeg bestemt meg!

Jeg er nå veldig innstilt og klar for å gi kroppen min en liten forbedring! Motivasjoen og lysten er på plass, så nå må jeg bare prøve å holde energien tilstede!

Jeg skal ikke bare jobbe med å få en strammere kropp, for det er en av målene mine, men jeg skal også gjøre kroppen min friskere. Da tenker jeg innvendig. Med riktig kosthold og trening kan det føre til mindre migrene og mindre rygg og nakke smerter. Jeg har også bestemt meg for å prøve å ikke drikke så mye alkohol. Som student er det å drikke like normalt som å dra på skolen liksom. Med mindre drikking, blir målene enklere å nå. Mengden kalorier reduseres veldig ved at jeg ikke drikker alkohol, men jeg har også muligheten for å være mer aktiv. For jeg kjenner meg godt nok til at jeg vet at en dagen-der-på, er en dag uten store mengder aktivitet. Det skal presiseres at jeg sier ikke at jeg skal slutte å drikke, men jeg skal bli mere bevist på hvor ofte jeg drikker. Jeg er klar for å gi alt for å nå mine mål!

Jeg skal skrive ut en treningsplan som jeg fant på puls sine sider. Det er en veldig basic plan med et program som det kan være greit å starte med. Siden jeg har slitt med fysisk aktivitet etter både kyssesyken og skiskaden min, er formen type dårlig! Men jeg har funnet fra skiene, joggeskoene er klare og når jeg er ferdig i praksis skal treningsrommet på skolen bruks så ofte som mulig! Jeg skal bli klar for sommer og en kropp jeg selv skal føle meg komfortabel med!

Bloggen blir selvfølgelig min psyiske støttekamerat, så jeg kommer nok til å skrive litt om det her. Både positivt og negativt, for jeg tviler på at dette kommer til å gå knirkefritt uten noen nedturer. det kan ikke være så enkelt!

Jeg er klar for en personlig utfordring! Dette skal jeg klare!
-Guro

Når energien ikke strekker til...

Jeg vil så mye. Jeg legger mange planer. Jeg håper på så mye, men klarer så lite... Å jeg skjønner ikke hva det kommer av. Eller det blir feil å si, for jeg sliter med å sove og jeg glemmer tidvis å spise noe som kan ha en medvirkende årsak. Men i det siste har jeg egenltig vært flink i forhold til det å spise minst tre måltid, neste hele tiden i hvertfall.. Jeg blir lei av at jeg selv ikke årker noen ting. Alt er et ork og ting jeg har lyst til  orker jeg nesten ikke. Jeg prøver å holde meg aktiv med gåturer, skiturer o.l. for å holde energinivået oppe, men når det som regel resulterer i migreneanfall blir jeg motløs. For er det noe jeg har hatt mye av i det siste så er det migreneanfall..

Jeg spiser, jeg er nogenlunde aktiv og jeg sover litt i hvertfall, hva i svarte feiler meg no da? Jeg tenker så klart at det er psyken som styrer meg igjen, men jeg tror å det kan være noe mere. Jeg leter etter tips til hva jeg kan gjøre for å fikse det selv, men det ender vel opp med en tur til legen. Tiden vil vise hva jeg finner ut av selv.
som i dag har jeg vært på jobb. Når jeg kom hjem skulle jeg sette sammen et bord og rydde og vaske. Jeg fikk satt sammen bordet, men det ble dårlig med rydding og vasking. For migrena kom og jeg ble helt slått ut. Så vaskes og ryddes må det gjøres i morra, så får en håpe på en bedre dag...

Bilde gir kanskje ingen mening for deg, men for meg er det litt terapi bare av å se på bilde :)

-Guro

I never learn!

where was the common sense

why the same mistakes

I never learn!