En siste personlig utblåsning...

Så skal jeg prøve å legge saken dø!

Nå har jeg vrengt hjernen atter en gang, men tusen tanker som det ikke er noe vits å tenke over! Men er det noe jeg er god til så er det å tenkte ting som jeg ikke får gjort noe med. Jeg har nå prøvd å sove i et par timer men kommer ingen vei med det. Jeg må ha en siste (?) utblåsning der jeg får ut det som tar opp hjernen min nå!

Det som tar mest plass akkurat nå er det at jeg kunne ønska jeg aldri dro på byen den gangen i april og møtte denne personen som er skyld i all tenkinga mi! Jeg ville ikke på byen men følte jeg burde gjør det siden søsteren min var her. Så jeg skulle møte folka ute. Hjemme satt jeg å gråt fordi jeg hadde rett og slett angst for å dra ut av dør. Jeg holde meg inne for meg selv mest mulig sånn at jeg slapp å bruke den nokså kjente masken min, men jeg bestemte meg for at nå hadde jeg ikke noe valg. Samma hvor tung dagene var akkurat da så skulle jeg ut. Jeg hadde fått spørsmål om å komme på et vors, og Stine skulle jeg møte ut. Jeg dro, og da møtte jeg det som skulle vise seg å være en ganske så fantastiske personen. Men med min redsel og skepsis for menn tok jeg avstand og prøvde å være litt avvisende når han tok kontakt etter det møte. Men så møttes vi igjen, og avvisende var ikke et alternativ samma hvor mye jeg prøvde. *Ikke søk øyekontakt, unngå å snakke med han o.l.* Men det funka ikke.

Jeg føler det sa bare klikk, med daglig kontakt ble dagene utrolig bra! Så bra at jeg nesten ikke kjente igjen meg selv. Hva skjedde med hu slitne, deprimerte jenta? Hun forsvant i hvertfall!

Jeg svevde på skyer, og smilte rundt. Selv om jeg sa dumme ting, gjorde rare ting, ja rett og slett var meg selv så hadde det ikke noe å si. Jeg kunne være meg selv og føle meg trygg på det. Jeg slapp han ikke så veldig personlig inn siden ting var ferskt. Den tunge psyken min, og de vansklige årene var aldri noe tema. Jeg ville ikke slippe han inn på meg så godt, for ja jeg er skeptisk til menn. Jeg venter bare på at det skulle smelle og at jeg satt der alene igjen. Så nå skulle jeg prøve å ikke blande inn følelser før jeg viste hva som egentlig var greia, men så var det det å tilslutt spørre om hva greia var. For bra var det, å turer ble det og ting kunne ikke ha vært bedre, men ja..

Plutselig sitter jeg der med ei melding som inneholder setninga ".. men vi bør snakke sammen."
Nå stikker han! Etterlater meg her etter at han har jobba for å få kontaken med meg. "Hva skjer eller hva har skjedd de siste dagene?" var det som gikk gjennom hode mitt. Jeg forsto ingenting! En tur i skogen håpet jeg skulle få roa meg men så feil kunne jeg ta. Det ble ei natt med mye tårer, sinne, forvirring, fortvilelse og uvisshet. "hva har jeg gjort galt? er det noe galt med meg? er jeg ikke bra nok? hva faen er greia????" Dette gikk sikkert tusen ganger gjennom hode mitt den natta.

Ukene går, og ting var forvirrende, rotete og utrolig frustrerende! Å kalle en spade for en spade, og la ting være er ikke så lett tydeligvis. Stadig vekk dukka det opp ting som gjorde til at kontakten var der, noe som var vondt.

Å plutselig sitter jeg der å venter på et svar, jeg puster ut, prøver å ikke tenke. Så er kontakten der igjen. En redsel og usikkerhet gjør til at jeg prøver å bryte den, men roter det til. Nok en gang venter jeg på et svar, også denne gangen ordner det seg. Men på en annen måte har jeg virkelig rota det til nå, å prøve å rette opp feilen funker ikke føler jeg. Så nå sitter jeg har å tenker; Jeg skulle aldri ha dratt på byen den kvelden! For da hadde jeg ikke sittet her med alt dette.

Det er ikke rart jeg er livredd for å slippe noen inn på meg, når det er ment å gå rett vest hver gang jeg prøver. Jeg har ikke akkurat prøvd å noe de siste årene heller på grunn av redsel for å sitte der igjen. Hvorfor skal det være for godt til å være sant hver gang! Det hjelper ikke å få høre at personen er glad i meg hver gang når det ikke kommer frem. Nå må jeg bare prøve å legge bort dette selv om jeg mest lyst å sette meg ned å gråte i håp om at det kan fikse hele situasjonen. Men det hjelper ikke, nå må jeg være den sterke jenta jeg vet jeg har blitt opp gjennom de mange tunge årene. Så dette var min siste utblåsning. Det ble en veldig personlig utblåsning vil jeg si! Men jeg trengte det! Å det er dette bloggen min er her for. Å hjelpe meg gjennom vansklige situasjoner for å hindre at jeg havner der nede igjen.