Blir det noen gang overfullt??

Hvor mye er det egentlig plass til inni et hode?? Mitt kjennes ut som det sprenges snart i hvertfall! Skole, trening og andre personlig ting fyller det opp, og når det er fullt er det enda mer som vil ta plass!

And i am helpless! Sometimes wishing's just no good, cause you don't see me like I wish you would!

No you never were, and you never will be mine!

Jeg blir stressa over at jeg allerede er så sliten. Jeg stresser, er irritert over den idiotiske hånden min som ikke vil bli bra og jeg er delvis sint på meg selv av ulike grunner.. fin start på skoleåret kan en si!
I dag skulle jeg egentlig trene, men måtte nedprioritere det for å finne krefter til å rydda leiligheta. Jeg skulle også jobbe med en skoleoppgave, men jeg har ikke klart å gjøre stort annet enn å rydde og vaske noen maskiner med klær.
I stede for å gjøre alt jeg skal blir jeg bare liggende rett ut på sofaen. Hode sprenger, og jeg er svimmel og sliten. Men jeg prøver å overse det for å få gjort alt jeg egentlig skal. I morgen skal jeg på trening på morgene, for så å jobbe med oppgaven før jeg reiser bort for helgen. Å det må jeg få gjort for å ikke sitte med stresse med tanke på oppgaven når jeg kommer tilbake, og trene det må jeg for både kroppen og psyken sin del. Trening og hard pressing av meg selv er min form for terapi. Ikke at det hele tiden funker men det hjelper å koble ut med å slite meg selv ut..

Nå får jeg ei helg borte fra alt igjen så da skal jeg slappe av og bare kose meg :) Selv om det ikke er så lenge side jeg var borte en tur skal det likevel blir ganske godt! Håper jeg kommer tilbake med nytt mot for den nokså stressende hverdagen det er.

Blir jeg noen gang frisk?

Når en opplevd at legen din skriver ut et papir som det står depresjon på, hva gjør en da? Hva skal en gjøre da?

Jeg husker ikke den dagen egentlig, men jeg er rimelig sikker på at pappa var med for jeg klare nesten ikke å snakke og jeg var knapt oppegående. Men jeg husker jeg så på sykmeldingen min, å der stå det at grunnen til at jeg ble sykmeldt var depresjon! Jeg viste at jeg sleit, men jeg trodde ikke at det var så ille. Hvordan kunne ei jente på 18 år ble sykmeldt på grunn av en depresjon! Hadde jeg vært åpen og snakket med noen to år før hadde det kanskje ikke gått så langt, men det er etterpå-klokskapen som snakker nå.

Blir en noen gang ferdig med de psykisk plagen? Blir jeg noen gang "frisk"? Jeg er jo fysisk frisk, men blir jeg noen gang 100% psykisk frisk? Flere ganger har jeg trodd at jeg var "frisk"og ferdig med den tunge perioden. Men alle gangene har jeg tatt feil! Fem år har gått siden det hele startet, tre år har gått siden jeg satt på legekontoret og fikk det papiret. Å enda møter jeg bunnen nå og da. Senest i mars- april hadde jeg store problemer med å fungere normalt. Jeg gjorde bare det jeg overhode måtte. Jeg dro på skolen de dagene jeg klarte det, og jeg dro på jobb de dagene jeg måtte det. Men ellers så låste jeg meg inne for meg selv, med angst for å dra ut. Men uten at hun selv helt vet det tror jeg i hvertfall, hjalp søstra mi meg med å komme meg ut. Selv om jeg gråt mine modigste tårer time før jeg dro ut, gikk jeg ut av døra og ble med ut den ene kvelden. Å det hjelp meg i gang.

I dag snakka vi om psykisk helse på skolen. Mange dro fra forelesninga for det var ikke spennende nok, noe jeg ikke skjønner noe av. Dette er et tema vi som vernepleiere kommer innom uansett hvor vi skal jobbe, og det er et tema jeg personlig mener vi har alt for lite om.
Å foreleseren nevnte verdensdagen for psykisk helse som er den 10. oktober. Hun sa at de hadde jobbet med å få til stand på skolen den dagen for å sette fokus på dette området, men hun sa det var vanskelig å få til. Jeg spurte henne etter forelesningen hvorfor det er for vanskelig. svaret jeg fikk var at skolen mente det var vanskelig å få tak i folk, rom og diverse. Jeg sa at jeg syns det er veldig dumt for det er noe jeg har tenkt på de årene jeg har gått på HiL. Hvorfor setter de ikke fokus på psykisk helse den dagen. Jeg fikk som svar at hun skulle ta det med videre for det skulle taes opp igjen. Jeg tror nesten jeg kunne ha sagt meg villig til å være med å jobbe for at det hadde blitt gjennomført den 10.10. Jeg tror folk trenger å få øynene opp for denne dagen. Når ca 50 % av norges befolkning en gang i livet blir rammet av en periode med psykiske problemer, bør vi sette fokus på dette.

Sett fokus på denne dagen, og spre det rundt deg! For en dag har du noen rundt deg eller det kanskje er du som trenger støtte og hjelp!

Psykisk helse på skolen!

Har du en venn som endrer sin væremøte? Eller har personen plutselig blitt litt inneslutta? Tegnene kan være mange, alt for mange. Noe som gjør at folk ikke tenker over det.

Det å få en psykisk knekk er tungt, vanskelig og som oftes så vil en skjule det og gjøre alt en kan for at folk ikke finner det ut. Heldigvis er temaet psykisk helse ikke så tabu lenger, sånn som det tidligere har vært. Det er mye som kan gjøres for å tydeliggjøre det enda mer, men mye er allerede gjort. Heldigvis.

Da jeg begynte å slite skjønte jeg ikke hva som feilte meg. Vi fant ingen grunn til hvorfor jeg var så sliten og slapp. Det startet med at jeg ikke kom meg opp om morgnene. Å når jeg kom meg på skolen sleit jeg med å holde meg oppe. Med en gang jeg kom hjem sovnet jeg. Jeg fikk høre at jeg kanskje sov for mye, og at det bare var grunnen. "Jaja", tenkte jeg. "Da får jeg tvinge meg selv til å holde meg våken." Det funka ikke. I tillegg var humøre mitt veldig varierende. Jeg kunne starte å grine når som helst og hvor som helst. Da jeg ble klar over det, tenkte jeg at nå er det noe galt med meg men det går nok over snart så jeg vil ikke bry noen med det.

Det gikk ikke over, det ble bare verre. Dagene ble verre og verre for hver uke og måned som gikk. Jeg forstå ingenting av det som skjedde. Jeg hadde ingen kjennskap til psykisk helse og psykisk problemer. Så det at jeg kanskje slit litt psykisk slo meg ikke en gang. Jeg snakka ikke med noen, bare gråt meg i søv og sa at dette skulle jeg fikse selv.

Hadde jeg visst litt mer om psykisk hele hadde kanskje varselslampa mi lyst litt før. Som kanskje(?) hadde ført til at jeg hadde snakket med noen som kunne ha hjulpet meg.

Mellom 15 og 20 % av alle barn og unge i Norge har psykiske plager som påvirker skolehverdagen i en eller annen form. (http://www.mentalhelseungdom.no/om-psykisk-helse)

Når 15-20 % har psykiske plager som påvirker skolehverdagen, bør tema psykisk helse bli et mer åpent tema på skolen mener jeg! Når de kommer på ungdomskolen syns jeg at det skulle ha vært obligatorisk med psykisk helse som tema. Presset rundt mange områder begyner å bli synelige og de kjennes kanskje på kroppen. Å ha litt undervisning om dette tema skader ingen, men det kan hjelpe mange!

Sett pyskisk helse på dagorden og så tidlig som mulig for å hjelpe de unge som kanskje ikke vet hva de skal gjøre når de sitter midt i problemet!

Daffesøndag

I dag har vært en sønsdag med stor S. Daffing på høyt nivå, noe som er veldig godt. Det eneste fornuftige jeg har gjort er å vaske et par maskiner med klær og jobbet litt med et framlegg jeg skal ha på skolen. Gårsdagen gikk i ett så da er det godt å ha en rolig søndag. I går var jeg først på jobb, å når jeg var ferdig var pappa kommet til Lillehammer. Så da ble det en hyggelig middag før vi vente nesen mot Gardermoen, for der skulle vi hente mormor og mamma :)

Side jeg skulle på jobb på lørsdagmorgen, hadde jeg en rolig kveld med en joggtur og pensumlesing. Så utrolig godt det er med en rolig kveld! selv om jeg gjerne skulle ha vært med på temafest og hatt det kjempe gøy med mine venner, men det får jeg tatt igjen en annen gang.

Resten av kvelden blir dte avslapping med litt skolejobbing. Jeg kjenner at hode er tungt og slitent så det blir vel ikke så mye jobbing. Senga skal finnes tidlig i kveld hvertfall. Tror jeg trenger det. I morgen er det en ny uke, men mye muligheter :) Mer trening, mer skole og masse hygge forhåpentligvis!

En skolestart med et Bigbang

Sydenturen er over og skolen er i gang...

Etter ei herlig og avslappende uke på gran canaria, var det rett på skolebenken. Noe som var veldig tungt, men veldig koslig med tanke på å se igjen alle de herlige personene jeg går i klasse med :) I går var jeg på Bigbang konsert som var åpningskonserten for fadderuka. Den tok litt mer av enn hva jeg hadde tenkt så det ble dårlig med skole i dag, og konserten med sirkus eliasen som var planen i kveld ble droppen! Jeg våknet opp med et blått kinnbeinområde og blåmerker litt her og der på kroppen. Skulle tro jeg hadde slåss men det har jeg ikke! Bare klønete og uheldig :p noe som ikke er så unormalt siden det er Klodrikk det er snakk om.

Så dagen i dag har vært rolig, formen har vært så som så. Alt har vært et ork så ingen ting er gjort desverre. Får ta det i morgen, da må jeg på skolen, trene, vaske OG jeg må ned i byen for det er nattåpent med masse tilbud så da er det muligheter for litt shopping :) I kveld skal jeg finne senga tidlig så jeg er opplagt og klar for en dag med stort tempo.

Ikke mange dager igjen!

Nå nærmer det seg avreise :) Fredagskveld blir jeg plukket opp av familien og lørdag morgen sitter jeg på flyet på vei til Las Palmas :) I can't wait!

Pakkinga er i gang etter mange forsøk uten noe resultat.. Energien er lik null i dag, så mye er ikke gjort. Har fått vaska klær det, så det er jo bedre enn ingenting. Men når det blir kveld og musikken runger på full guffe våkner jeg til live ;) Så da fikk jeg skrevet en lang pakkeliste og noe har funnet veien ned i kofferten. Så jeg er fornøyd!

Eller så har dagen gått til avslapping. Hadde en lite kollaps i går kveld, så jeg har ikke orket stort. Så i dag har det vært treningsfri, men i morgen er det påen igjen. Har ikke tid til å sløve nå de siste dagene før avreise. Mye som må fikses, treningen må til og venner må møtes. Så ingen avslapping før jeg sitter på flyet her altså, men det skal gå bra :) Nå må vel jeg finne senga sånn at jeg er klar for en ny travel dag i morra.

MAYBE IT'S NOT ABOUT THE HAPPY ENDING

Det kan bare gå en vei..

Å det er oppover! Det kan ikke vil verre enn det er nå!

Sykmelding på grunn av trolig en senebetennelse i hånden var akkurat det jeg trengte nå! Dette legger en kjempe demper på treningen min, å såklart jobben da.
Trene må jeg gjøre, for det er terapien min! Å kroppen skal å forbedres så nå er det mye alternativ trening. Mye utholdenhet og litt styrke der jeg ikke bruker armene. Det er jo typisk at dette skulle komme nå. Men det er jo greit at det kom nå og ikke om to uker. For jeg kan ikke slite med ei dårlig hånd etter at skolen starter. Da blir det mye skriving så det må gå fort over. Satser på at betennelsesdempende medisiner jobber med meg denne gangen!

Så da er det bare å stå på, å ikke grave seg ned selv om ting er tungt og vanskelig!

En siste personlig utblåsning...

Så skal jeg prøve å legge saken dø!

Nå har jeg vrengt hjernen atter en gang, men tusen tanker som det ikke er noe vits å tenke over! Men er det noe jeg er god til så er det å tenkte ting som jeg ikke får gjort noe med. Jeg har nå prøvd å sove i et par timer men kommer ingen vei med det. Jeg må ha en siste (?) utblåsning der jeg får ut det som tar opp hjernen min nå!

Det som tar mest plass akkurat nå er det at jeg kunne ønska jeg aldri dro på byen den gangen i april og møtte denne personen som er skyld i all tenkinga mi! Jeg ville ikke på byen men følte jeg burde gjør det siden søsteren min var her. Så jeg skulle møte folka ute. Hjemme satt jeg å gråt fordi jeg hadde rett og slett angst for å dra ut av dør. Jeg holde meg inne for meg selv mest mulig sånn at jeg slapp å bruke den nokså kjente masken min, men jeg bestemte meg for at nå hadde jeg ikke noe valg. Samma hvor tung dagene var akkurat da så skulle jeg ut. Jeg hadde fått spørsmål om å komme på et vors, og Stine skulle jeg møte ut. Jeg dro, og da møtte jeg det som skulle vise seg å være en ganske så fantastiske personen. Men med min redsel og skepsis for menn tok jeg avstand og prøvde å være litt avvisende når han tok kontakt etter det møte. Men så møttes vi igjen, og avvisende var ikke et alternativ samma hvor mye jeg prøvde. *Ikke søk øyekontakt, unngå å snakke med han o.l.* Men det funka ikke.

Jeg føler det sa bare klikk, med daglig kontakt ble dagene utrolig bra! Så bra at jeg nesten ikke kjente igjen meg selv. Hva skjedde med hu slitne, deprimerte jenta? Hun forsvant i hvertfall!

Jeg svevde på skyer, og smilte rundt. Selv om jeg sa dumme ting, gjorde rare ting, ja rett og slett var meg selv så hadde det ikke noe å si. Jeg kunne være meg selv og føle meg trygg på det. Jeg slapp han ikke så veldig personlig inn siden ting var ferskt. Den tunge psyken min, og de vansklige årene var aldri noe tema. Jeg ville ikke slippe han inn på meg så godt, for ja jeg er skeptisk til menn. Jeg venter bare på at det skulle smelle og at jeg satt der alene igjen. Så nå skulle jeg prøve å ikke blande inn følelser før jeg viste hva som egentlig var greia, men så var det det å tilslutt spørre om hva greia var. For bra var det, å turer ble det og ting kunne ikke ha vært bedre, men ja..

Plutselig sitter jeg der med ei melding som inneholder setninga ".. men vi bør snakke sammen."
Nå stikker han! Etterlater meg her etter at han har jobba for å få kontaken med meg. "Hva skjer eller hva har skjedd de siste dagene?" var det som gikk gjennom hode mitt. Jeg forsto ingenting! En tur i skogen håpet jeg skulle få roa meg men så feil kunne jeg ta. Det ble ei natt med mye tårer, sinne, forvirring, fortvilelse og uvisshet. "hva har jeg gjort galt? er det noe galt med meg? er jeg ikke bra nok? hva faen er greia????" Dette gikk sikkert tusen ganger gjennom hode mitt den natta.

Ukene går, og ting var forvirrende, rotete og utrolig frustrerende! Å kalle en spade for en spade, og la ting være er ikke så lett tydeligvis. Stadig vekk dukka det opp ting som gjorde til at kontakten var der, noe som var vondt.

Å plutselig sitter jeg der å venter på et svar, jeg puster ut, prøver å ikke tenke. Så er kontakten der igjen. En redsel og usikkerhet gjør til at jeg prøver å bryte den, men roter det til. Nok en gang venter jeg på et svar, også denne gangen ordner det seg. Men på en annen måte har jeg virkelig rota det til nå, å prøve å rette opp feilen funker ikke føler jeg. Så nå sitter jeg har å tenker; Jeg skulle aldri ha dratt på byen den kvelden! For da hadde jeg ikke sittet her med alt dette.

Det er ikke rart jeg er livredd for å slippe noen inn på meg, når det er ment å gå rett vest hver gang jeg prøver. Jeg har ikke akkurat prøvd å noe de siste årene heller på grunn av redsel for å sitte der igjen. Hvorfor skal det være for godt til å være sant hver gang! Det hjelper ikke å få høre at personen er glad i meg hver gang når det ikke kommer frem. Nå må jeg bare prøve å legge bort dette selv om jeg mest lyst å sette meg ned å gråte i håp om at det kan fikse hele situasjonen. Men det hjelper ikke, nå må jeg være den sterke jenta jeg vet jeg har blitt opp gjennom de mange tunge årene. Så dette var min siste utblåsning. Det ble en veldig personlig utblåsning vil jeg si! Men jeg trengte det! Å det er dette bloggen min er her for. Å hjelpe meg gjennom vansklige situasjoner for å hindre at jeg havner der nede igjen.