Si det te dæm du e gla i!

Er det noe jeg personlig, og sikkert mange andre er for dårlig til, er det å si til dem vi bryr oss om og er glad at vi faktisk er det. Det er noe jeg selv har funnet ut i hvertfall. Etter 22. juli har jeg fått opp øynen litt i hvertfall. Å selv se sin egen familie bli rammet av en så forferdelig hendelse, gjør noe med en. Ikke bare den nære familien, men hele Noge som nasjon. Mange tårer har trillet, mange klemmer er gitt og fått og mange tanker har surret oppi hode. Å derfor har sangen Til dem du er gla i med Kråkesølv Og Magnus Eliassen blitt en spesiel sang for meg. Jeg vet med meg selv at jeg bør bli flinkere til å vise og uttrykke mine følelser. For noen faller det helt naturlig, men det gjelder ikke alle.

Bilde: Google

Si det til dem du er glad i! <3

-Guro

Hva skjer nå???

Hode er tungt. Det er mange tanker som surrer oppi der. Hva skjer nå?
Kroppen er sliten. Den orker ikke det som må gjøres. Hva skjer nå?

Er det psyken som svikter igjen?

Det er noe jeg har spurt meg selv veldig mange ganger i det siste. Humøret er ikke helt der som det vanligvis er. Jeg blir fortere sliten og mye blir sett på som et årk! Blinker varselslampa mi nå?
Jeg har ikke vært helt i form i de siste månedene. Siden påske har jeg slitt med mye svimmelhet, og de siste 6 ukene har jeg slitt med en del smerte  bryste. Alt skal hvist være fint, for jeg har tatt masse prøver og EKG. Skal også på rønken av lungene og hjerte, men regner med å ikke få noe oppklarende svar fra det heller. I starten så var det bare irriterende at jeg var så svimmel, og tidvis litt skummelt for jeg holdt på å besvime litt nå og da. Så det er rett som der er at jeg ligger på gulvet for å unngå å smelle i bakken. Ikke så veldig koslig med tanke på at jeg bor alene.

For 2 uker siden var jeg til legen for å sjekke det med smertene i brystregionen. Plutselig så satt legen min å stirret på meg. Han sa ingen ting, bare stirra på meg. "Guro, hvordan har du det" var spørsmålet jeg fikk. "Jo jeg har det veldig bra! Ja, jeg tror jeg har det veldig bra..??!?" var svaret mitt. Jeg har jo det bra, men alt er ikke helt som det skal være. Jeg vet ikke som det er på grunn av svimmelheta, og at det er det som sliter meg ut på en måte.

Varselslampa mi lyser, og jeg er veldig klar over "situasjonen". Jeg er ops på symptomer og tegn fra sist gang, men jeg lurte meg selv veldig lenge før jeg innså problemet da også. Men jeg må bare holde meg aktiv og sosial selv om kroppen stritter litt i mot. Prøve å ikke sitte for mye inne for meg selv. Noe jeg egentlig har gjort i det siste.
Nå er det mye som skjer i forhold til arbeid på skolen, og jeg skal starte i ny jobb som for aktivisert meg litt mer noe som jeg tror kanskje kan hjelpe. Jeg har gode venner som jeg har mye støtte i, så dette skal ikke bli en ny 2008-periode. Det har jeg ikke tid til, og ikke årker jeg det heller.

I can do it! Ingen ting skal få stoppe meg igjen!

-Guro