10. oktober er Verdensdagen for psykisk helse
Verdensdagen for psykisk helse er en årlig markering som holdes over hele verden den 10. oktober. I Norge markeres dagen gjerne i perioden fra 1. – 10. oktober for det må man når man har over 1500 arrangementer hvert eneste år!
Bakgrunnen for Verdensdagen
Verdensdagen for psykisk helse begynte i 1992 da World Federation for Mental Health (WFMH) satte den 10.oktober som en dag for å fremme økt bevissthet om psykisk helse over hele kloden. Mental Helse har siden 2003 koordinerer arbeidet med Verdensdagen i Norge i samarbeid medHelsedirektoratet. Men det er alle de iherdige frivillige, og over halvparten av landets kommuner, som har hjulpet å dra lasset for større åpenhet om psykisk helse med flotte og inspirerende arrangementer år etter år.
Verdensdagen for psykisk helse begynte i 1992 da World Federation for Mental Health (WFMH) satte den 10.oktober som en dag for å fremme økt bevissthet om psykisk helse over hele kloden. Mental Helse har siden 2003 koordinerer arbeidet med Verdensdagen i Norge i samarbeid medHelsedirektoratet. Men det er alle de iherdige frivillige, og over halvparten av landets kommuner, som har hjulpet å dra lasset for større åpenhet om psykisk helse med flotte og inspirerende arrangementer år etter år.
Dette er hentet her i fra.
Kan noen si meg hvorfor det skal være så forbaska tabu å snakke om at en har psykiske problemer?
Jeg har selv vært den som skammet meg over at jeg slet psykisk. Jeg forsto det ikke selv med det første da. Jeg hadde fortrengt det at jeg slet psykisk, så når jeg våknet opp å forstå at jeg slet hadde det vell gått 1,5 år nesten. Så tok det nok et halvt år for de som sto meg nærmest ble klar over det tror jeg. Det var en veldig tung periode. Men i dag har jeg ingen problemer om å snakke om det med folk. For 1,5 år siden ville jeg ikke snakke om det. Jeg hatet det. Jeg var flau over meg selv som hadde blitt syk. Å det var ingen som jeg kjente, som hadde snakket om psykisk helse og om de hadde problemer. Psykiske problemer var tabu. Noe jeg nå ikke forstå hvorfor. For det er ikke noe å skamme seg over. Hvor mange er det i dag som sliter psykisk? Det er mange flere enn hva du tror. Så når godt over halvparten av befolkningen en gang i livet sliter med psykiske problemer. Hvorfor skal det være et tema vi ikke snakker om?
Jeg hadde godt klart meg uten den tunge perioden, å det skal jeg si at jeg vil ikke se på meg selv som helt "frisk". Jeg slipper aldri tanken på at jeg kan få en knekk igjen. Jeg vet at det skal ikke mye til, for en blir ganske sårbare av en sånn periode. Det ble i hvertfall jeg da. Jeg kjenner til alle symptomene, så jeg er alltid litt på vakt. Men ikke sånn hypokonder aktig nå altså. Jeg lever livet i dag til det fulleste, og er veldig lykkelig sånn som livet har utvikklet seg. Ja, som jeg sa kunne jeg ha klart meg uten de tunge åra, men har jeg lært noe av de? Om jeg har. Da om meg selv, og miljøet rundt meg. Jeg har funnet ut at jeg skal ikke bry meg om hva alle syns om meg for eksempel. Liker du meg ikke for den jeg er så ikke gidd å ta kontakt med meg. Skal du snakke dritt, gå en annen plass. Å ikke minst, har du lyst grip sjansen! Carpe diem er på en måte mitt moto. Du vet aldri når din siste dag har kommet, så liv livet til det fulleste!
LIVE TO DAY, AND HOPE FOR TOMORROW!
Så folken, snakk sammen! Ikke skam deg over at du har det tung. Det kan godt henne at venninna de eller kompisen din også sliter litt. Hjelp hverandre gjennom de tunge stundene, vær der for hverandre :-)
-Guro
Veldig vakkert Guro. Et åpent og ærlig brev. Selv er jeg helt enig i det du skriver her, men vet samtidig at de som sliter psykisk gjør alt de kan for å skjerme andre. De vil ikke være til bry, eller de skammer seg, som du skrev. Jeg har også personlige erfaringer innenfor dette. Jeg har et familiemedlem som har slitt over en lengre periode. Hennes største mangel i livet var mangelen på mestring. Hun var inni en boble, og ville ikke ut av den. Samtidig som hun ikke hadde noe sosialt liv. Nå, er hun mye bedre, og blir sterkere for hver dag, og det gjør meg så glad. Hun er i jobb, der hun opplever mestring, og ikke minst sosial kontakt. Det er først i ettertid jeg fikk vite hvor seriøst det var for henne. Og det gjorde skikkelig vondt. For hun er veldig nære meg, og jeg skulle ønske jeg kunne ha hjulpet henne. Så 10.10 er en viktig dato, som fortjener å få oppmerksomhet. Som alle mennesker også trenger.
SvarSlett-Ståle.
Så bra at hun er på bedringensvei :-) Det kan være en veldig tung periode, å da er det veldig lett å stenge ut alt og alle.. For meg så hadde jeg på en måte ei maske, som jeg hadde på meg når jeg var rundt folk. Så jeg levde på en måte et skuespill i neste to år. Jeg var en person utad og en person når jeg var for meg selv. Det er ikke lett, men med støtte fra de nærmeste hjelper det på mye. Da vell og merke når andre finner ut av at en sliter da.
SvarSlett