Opptur? bare en kødd?

Var oppturen min bare noe som skulle gi meg håp for så å bare kødde med meg?

For det siste døgnet har vært så som så igjen.. Jeg kjenner på et savn som ikke vil gå over kjennes det ut som. I hvertfall ikke enda.. 

I går hadde jeg fri, noe som ga meg litt tid til å sitte alene og da kommer tankene og følelsen av et savn. Selv om jeg prøvde å bruke dagen til å vaske, rydde og trene så fikk jeg ikke fyllt opp dagen nok. I tillegg har jeg blitt forkjøla så nå er det snuffs snuffs og den joggeturen i morra ser det mørkt ut for. Kan nok henne det bare blir en powerwalk i stede. Men jeg må presse kroppen, men samtidig ikke for mye. Jeg jobber hele tiden og i tillegg prøver å bruke all tid ellers til å gjøre noe. Vil ikke sitte alene, for da surrer hode igjen. Men det må vel gå over en gang det å. For nå sitter jeg her å savner noe jeg aldri kan få tilbake, å det irriterer meg at jeg har de tankene og følelsene når jeg ikke får gjort noe med de. Det hjelper ikke at jeg vil jobbe for det, for en kommer ingen vei uansett! 

Men en dag må det vel snu! En dag må det gå bra for meg å. Humøret blir bedre, energien blir bedre, lysten til å stå opp er til stede. Ja en dag må det bli sånn. Det er bare spørsmål om hvor lang tid det vil ta før det er sånn igjen!

Det må være lys i enden av stormen for meg å skulle en tro! Det er lov å håpe i hvertfall...