When you finish a great workout you feel great about yourself!

Treningen har blitt min beste venn! Jeg jobber for resultater og lysten til å nå resultatene er like høy som  mount everest. Jeg skal stramme opp og få de musklene som er der fram. Jeg må bare pusse av litt støv! Å jobbe så hardt at armene skjelver og du er så sliten at du har mest lyst å legge deg ned å dø, er den beste følelsen akkurat nå! Jeg kjenner at kroppen jobber og jeg kjenner at jeg fungere! Å motivasjonen stiger for hver økt jeg har. Det kan ikke bli bedre enn det!

Motivasjonsbilder fra google.

Treningslysten er på topp, da må jeg bare få normale matvaner igjen så er alt bra. Riktig kosthold og mye trening gir resultater! Nå har jeg store planer om å bli 90% komfortabel med kroppen min (100% går ikke. Det er alltid noe som kan gjøres) Men ja, jeg er klar for en kropp som jeg er komfortabel med og som jeg er stolt av å ha fordi jeg har jobba for den! Kroppsbilde mitt og selvtillitten har aldri vært noe særlig, men det kommer seg. Å det er bra, for det gjør noe med hele meg som person :) 

Så da er det bare å fortsette med knall hard trening, både for kropp og hode. Da blir det nok bra til slutt :)

hvor ble maska av???

Dette funker ikke nå! For første gang på leeeeenge klarer jeg ikke å sette på meg ei maske som er overbevisende. Hode er over-over-fullt! Men jeg skal få svar, å da blir ting litt lettere :) Jeg bare vet det. Alt ordner seg, uansett på hvilket vis det ordner seg på!

Opptur? bare en kødd?

Var oppturen min bare noe som skulle gi meg håp for så å bare kødde med meg?

For det siste døgnet har vært så som så igjen.. Jeg kjenner på et savn som ikke vil gå over kjennes det ut som. I hvertfall ikke enda.. 

I går hadde jeg fri, noe som ga meg litt tid til å sitte alene og da kommer tankene og følelsen av et savn. Selv om jeg prøvde å bruke dagen til å vaske, rydde og trene så fikk jeg ikke fyllt opp dagen nok. I tillegg har jeg blitt forkjøla så nå er det snuffs snuffs og den joggeturen i morra ser det mørkt ut for. Kan nok henne det bare blir en powerwalk i stede. Men jeg må presse kroppen, men samtidig ikke for mye. Jeg jobber hele tiden og i tillegg prøver å bruke all tid ellers til å gjøre noe. Vil ikke sitte alene, for da surrer hode igjen. Men det må vel gå over en gang det å. For nå sitter jeg her å savner noe jeg aldri kan få tilbake, å det irriterer meg at jeg har de tankene og følelsene når jeg ikke får gjort noe med de. Det hjelper ikke at jeg vil jobbe for det, for en kommer ingen vei uansett! 

Men en dag må det vel snu! En dag må det gå bra for meg å. Humøret blir bedre, energien blir bedre, lysten til å stå opp er til stede. Ja en dag må det bli sånn. Det er bare spørsmål om hvor lang tid det vil ta før det er sånn igjen!

Det må være lys i enden av stormen for meg å skulle en tro! Det er lov å håpe i hvertfall...

Opptur??

Jeg tror jeg nærmer meg en opptur :)
Jeg har beordret hode til å slutte å tenke,i hvertfall så mye som overhode mulig. Å nå er jeg tilbake på jobb og trening. Jeg har bestemt meg for noen fokusområder som skal være mitt fokus nå for å komme meg videre og framover.

* Jobb/ skole
* Trening
* Kosthold

Nå skal jeg jobbe alt jeg kan fram til jeg drar til syden, for så ha 110% fokus på skolen når jeg kommer tilbake.
Jeg skulle ut en tur bare for å teste formen og knea mine med en liten joggetur, da tenkte jeg max 30 min. Da jeg kom hjem igjen hadde jeg vært ute i over en time. Jeg jogga mye mer enn hva jeg trodde jeg skulle klare, da både med tanke på kondisen og knea. Å det var så godt å å presse kroppen, å kjenne at jeg fungerer selv om det har vært veldig mørkt ei lita stund nå. Så i dag blir det ei ny økt, men da skal jeg på elxia får å kjøre mage og rygg.
Så var det dette kostholdet da. Jeg kan ikke fortsette med 1-2 måltid for dagen, så nå tvangsforer jeg av meg selv. Selv om jeg holder på å kaste opp så skal jeg få i meg maten. Måltidene er ikke store, men det er i hvertfall noe. Et knekkebrød, litt frukt eller en liten fiskebit med noen grønnsaker. Det er bare sånn at magen har noe å jobbe med. Å sånn at jeg ikke besvimer da, for det har vært et helvette den siste måneden. Bra har det heller ikke blitt enda, så nå håper jeg at jeg får orden på alt så jeg fungerer sånn som jeg skal til skolen starter. Får da blir det alt for mye å gjøre i tillegg til at jeg skal opereres da i løpet av september.

Løpeturen i går endte plutselig oppe ved Lysgårdsbakken! Beste plassen på hele Lillehammer. Det er terapiplassen min her på Lillehammer. Er ting vanskelig så drar jeg dit bare får å være alene og tenke. Det hjelper alltid på å speide utover den fineste mjøsbyen :)

Det bobbler over!

* Angst

* Fortvilelse

* Sinne

* Sårhet

* Forvirring

Dette har vært det som har styrt meg de siste ukene. Å nå er sinne og fortvilelsen de mest tydelige! Jeg er sint på meg selv, på en annen person, på alt egentlig. Men først og fremst på meg selv. Ikke bare fordi at jeg klarte å gjøre samma feilen nok en gang, men jeg blir sint siden jeg ikke får i meg mat og ikke fungerer.. Verden spinner så å si konstant rundt, og jeg er redd for å gå i bakken. Jeg er sint for at klærene mine ikke passer meg og at alt bare går dritt.. Å det verste er at uansett hva jeg skriver, sier og gjør føler jeg at jeg ikke får det ut av kroppen! Det bobbler på innsiden å det må jo bobble over snart. En dag må det bare sprekke og alt av fortvilelse og sinne kommer ut! Jeg syns synd på den personen, som eventuelt får det over seg. Jeg håper det er skogen som får det og ikke noen av de rundt meg.

Legen spør om jeg ikke er deprimert å at jeg holder på å falle tilbake til der jeg var for noen år tilbake. Samme tror jeg mamma og pappa tenker å. Men det er ikke det. Kroppen vil ikke få i seg mat, og da jeg fikk et slag i tryne for noen uker siden hjalp ikke akkurat det heller på. 

Men nå skal jeg sette en strek over alt. Starte på nytt, men fokus på å prøve for alt i verden å få mat i kroppen og bygge meg opp igjen. Ikke la det her knekke meg, for jeg vet jeg er strekere enn som så. Å jeg vet jeg har sagt det før, men nå skal aldri en tåre falle på grunn av en mann igjen. I såfall så får det være gledestårer! Nok er nok, og som de sier de rundt meg at en gang må det jo gå bra for meg å. 

Et pusslespill!

Liver et et pusslespill, og jobben med å finne alle brikkene er ikke alltid like enkelt.. Frustrasjon over at en brikke ikke vil sitte der du mener den skal være kan ofte bli stor. Å hvis en brikke er borte, kan frustrasjonen og sinne komme fram i en!

Jeg føler at en brikke har forsvunnet, og den blir nok ikke funnet igjen.. Jeg får høre at det går bra til slutt og at det kanskje var for det beste at brikken ble borte, men det er ikke det jeg sitter igjen med! Jeg vil lete og jobbe for at den brikken skal komme tilbake og bilde skal bli komplett. Men ja, det er kanskje best at brikken er borte.. Enda så skulle jeg ønske at den var her, men med tiden så går vel savnet over. Med litt tid så blir vel livet normalt igjen, å både energi og jeg blir som det pleier å være..

Men faen da! Det som bare var fortvilelse har nå gått litt over til sinne og frustrasjon! Hvorfor skal det gå sånn hele tiden? Hvorfor skal en brikke komme bort for meg, når ting begyner å bli bra? Fortvilelsen over meg selv øker stadig for tiden. Lærer jeg aldri! De sier det er håp for meg å og at ting ordner seg snart! Jaja, jeg skal ikke holde pusten i hvertfall, men en får håpe det er håp for alle her i verden.. En dag må vel alle brikkene fall på plass for meg å!

Det skulle ikke gå sånn!

Hode henger ikke med, og jeg drømmer meg bort til en plass langt borte! Bort fra meg selv, og hvordan tiden er nå!
Jeg vil glemme livet mitt litt, og legge igjen alt som skjer oppi hode mitt og alt som gjør at jeg har det sånn som jeg har det.. Jeg lever på en annen planet og fungerer ikke. Mat gjør meg fremdeles kvalm og inntaket er minimalt, noe som gjør at kroppen fungere ikke som den skal. Jeg er konstant svimmel og kroppen vil ikke henge med meg. Å det gjør meg sint! Jeg har de siste dagene kjent på sinne og fortvilelse i forhold til flere saker. Hvorfor klarer jeg ikke å få i meg det jeg trenger for å fungere normalt i det minste?? Jeg krever ikke å ha et energinivå over det normale, men bare det å kan gå ute i marka uten å være redd for at jeg kommer til å besvime, eller bare gå ned trappa! Den siste ukens mangel på matlyst vet jeg grunnen til men hva med de siste månedene da? jeg har ikke slitt med kvalmen før for noen uker siden og etter den kom ble alt bare mye verre. Å nå er frykten for å havne nede igjen stor.

Den siste uken har vært tung og tårene kommer oftere enn hva jeg selv vil! Jeg prøver å reparere kroppen med turer ute, men føler de ikke hjelper så mye enda. Men en kombinasjon av turer og skrive hjelper litt på.. Selv om det ikke løser problemet så hjelper det å få ut det som spiser meg opp innvendig!

Hvorfor???
Jeg vil ikke miste deg!
Det skulle ikke gå sånn!
Men sånn gikk det!

Bare en ting helper!

Når ting er vanskelig så er det bare en ting som funker for meg, og det er å ta med meg hunden til skogs! Jeg må slite kroppen og kjenne at jeg lever og kan takle motgang! For det vet jeg at jeg kan, men når en sitter midt oppi det så er det lett å bekke under.. så derfor har jeg vært ute hver dag jeg har hatt mulighet den siste uka! Lufta hode, fått rørt kroppen og slitt meg ut for å klare å sove om kvelden.. For det er vanskelig.. Men nå er kroppen så sliten at den helst skulle ha sovet hele tiden. Å da blir jeg redd, men jeg vet at dette går over. Jeg må bare ta tiden til god og være våken for større kjente tegn..

En tur på mjuken på lørdag i regn og skodde. Men til stor hjelp for meg!
I morgen blir det nok en tur siden turen i dag ikke ble så lang...

No happy ending!

This is the way you left me,
I'm not pretending.
No hope, no love, no glory,
No Happy Ending.
This is the way that we love,
Like it's forever.
Then live the rest of our life,
But not together.

Wake up in the morning, stumble on my life
Can't get no love without sacrifice
If anything should happen, I guess I wish you well
A little bit of heaven, but a little bit of hell

This is the hardest story that I've ever told
No hope, no love, no glory
Happy endings gone forever more
I feel as if I'm wasted
And I'm wastin' every day

This is the way you left me,
I'm not pretending.
No hope, no love, no glory,
No Happy Ending.
This is the way that we love,
Like it's forever.
Then live the rest of our life,
But not together.

2 o'clock in the morning, something's on my mind
Can't get no rest; keep walkin' around
If I pretend that nothin' ever went wrong, I can get to my sleep
I can think that we just carried on

This is the hardest story that I've ever told
No hope, no love, no glory
Happy endings gone forever more
I feel as if I'm wasted
And I'm wastin' every day

This is the way you left me,
I'm not pretending.
No hope, no love, no glory,
No Happy Ending.
This is the way that we love,
Like it's forever.
Then live the rest of our life,
But not together.

Happy ending. Mika

Hva skjedde???

Det er lenge siden jeg har skrevet nå! Tiden har flydd i fra meg og behovet og lysten for å skrive har ikke vært til stede, men nå er i hvertfall behovet der.
Dagene har plutselig blitt veldig tunge og vanskelige. De siste par månedene har jeg slitt med å få i meg mat, noe som førte til svimmelhet og konsentrasjonsvansker. Men så klarte jeg å snu det og jeg kjente stor forskjell. Energien kom tilbake og svimmelheten forsvant. Men det varte bare i litt over en uke!

Jeg har blitt møtt av et lite sjokk som satte meg helt ut igjen. Å tanken på mat gjør meg kjempe kvalm! Jeg prøver å få i meg noe men det er ikke så lett. Tusen tanker, sårhet og fortvilelse styre hele meg.
Jeg gikk fra å være langt opp i skyene til å treffe bakken med et kjempe smell. Å alle de tungen tanke som egentlig har ligge bak i hode, som jeg på en måte hadde glemt har nå kommet fram i tillegg til nye tunge tanker. Jeg skal på jobb nå straks, men kjenner at jeg egentlig ikke klarer det. Jeg må jo bare, men det er tungt. Kroppen har gått inn i en slags dvale så den fungerer ikke. Hode gjør vondt, verden går i rundt og energien er ikke-eksisterende. Jeg får se hvordan det går på jobb i dag, og så får jeg avgjøre hva jeg gjør etter jobb.

Det var her jeg ikke skulle havne igjen! Det kan jo henne det går fort over denne gangen, for akkurat nå sitter jeg i en sårbare situasjon. Det er nok bare en følge av det, og når den går over så går alt tilbake til det normale igjen. hva som enn er normalt for meg...

Sånn ville jeg at det helst skulle ha vært i dag, men opp og ut nå jeg! så får vi se hvordan det går...