Sårt men ser gleden snart :)

Ting er sårt! Ting er vanskelig men om 1,5 døgn er jeg hjemme hos de som betyr mest! Min familie <3
Når dagene er vonde, såre eller rett og slett forferdelig er det familien som er hjelpen, men siden jeg bor 4 timer unna er ikke det like lett å få den klemmen en trenger. Da er det bra jeg har gode venner her som jeg vet er der! Men det beste er å komme hjem klemme de som betyr mest og få Cora (hunden min) oppi fange!

På denne bloggen så kan det oppfattes som jeg bare har vonde og vanskelige dag, men det har jeg selvfølgelig ikke. Det er bare at de dagene som vanskelige, er de dagene jeg må få ut min frustrasjon, sorg og smerte. Men som tidligere er jeg veldig flink å sette på meg maske. Være glad og fornøyd når jeg er blandt folk, og så knekke sammen når jeg kommer hjem.  Å det er en skummel maske for jeg tenker ikke over det selv helet tid. Jeg lurer meg selv på en måte.

Men nå skal jeg koble av ikke tenke på ting som sårer meg, irriterer meg og personer som hjemsøker meg! Jeg skal slappe av, nye fridagen og ta vare på meg selv. Jeg klarer knapt å vente til jeg setter meg på toget med snuten mot mitt kjære hjem! Selv om jeg føler meg nede, sliten og energiløs. Sånn:

Er håpet mitt å være sånn når ferien er over: Glad, "frisk" og med masse energi!

Da er det bare å håpe at morgendagen går fort, og at jeg om ikke lenge sitter hjemme med de som betyr mest rundt meg :)

Oppgitt! Frustrert! Skuffa! Sliten! Lei!!!!

Hvorfor kan ikke folk si ting som det er?? Kan ikke folk bare være ærlig å bare si det som det er å bli ferdig med det i stede for å etterlate noen i usikkerhet.
Jeg føler jeg havner opp i den situasjonen alt for ofte. Jeg klarer alltid å blir forvirra, usikker og tilslutt sitte igjen med en vond følelse.

I'm tired of trying,

 sick of crying,

 I know I've been smiling,

 but inside I'm dying.

Nå er jeg så sliten både fysisk og psyisk, lei, oppgitt, skuffa og rett og slett drit lei alt og alle. jeg har et behov for å koble helt av, være alene med mine tanker og følelser. Men når skal jeg få tid til det? Det aner jeg ikke. kanskje så snart som til neste uke, som egentlig skulle ha vært i går. Hvem vet..
Hode mitt sprenges, og jeg klare knapt å snakk før jeg er på gråten. Å i tillegg ha store problemer med å sove hjelper heller ikke mye. Jeg blir gal av alle tankene i hode mitt som dukker opp når jeg slår av lyset. Da skal de plage meg og irritere meg. Det er noen netter nå i det siste at jeg har grått meg selv i søvne. Noen ganger av grunner jeg ikke forstå, det er bare godt å gråte og få ting ut på den måten.
Å midt oppi alt dette skal jeg nå ta en avgjørelse som jeg syns er veldig vanskelig, som det er bare jeg som kan ta.

Jeg kjenner det skal bli godt å komme hjem og ta en god klem rundt de som betyr noe, og ta med meg Cora å bare gå. Gå og gå til jeg har fått nok terapi rett og slett! Håper jeg smiler like godt og ordentlig etter å ha vært hjemme noen uker, som jeg gjør på bilde over!