Oppgitt! Frustrert! Skuffa! Sliten! Lei!!!!

Hvorfor kan ikke folk si ting som det er?? Kan ikke folk bare være ærlig å bare si det som det er å bli ferdig med det i stede for å etterlate noen i usikkerhet.
Jeg føler jeg havner opp i den situasjonen alt for ofte. Jeg klarer alltid å blir forvirra, usikker og tilslutt sitte igjen med en vond følelse.

I'm tired of trying,

 sick of crying,

 I know I've been smiling,

 but inside I'm dying.

Nå er jeg så sliten både fysisk og psyisk, lei, oppgitt, skuffa og rett og slett drit lei alt og alle. jeg har et behov for å koble helt av, være alene med mine tanker og følelser. Men når skal jeg få tid til det? Det aner jeg ikke. kanskje så snart som til neste uke, som egentlig skulle ha vært i går. Hvem vet..
Hode mitt sprenges, og jeg klare knapt å snakk før jeg er på gråten. Å i tillegg ha store problemer med å sove hjelper heller ikke mye. Jeg blir gal av alle tankene i hode mitt som dukker opp når jeg slår av lyset. Da skal de plage meg og irritere meg. Det er noen netter nå i det siste at jeg har grått meg selv i søvne. Noen ganger av grunner jeg ikke forstå, det er bare godt å gråte og få ting ut på den måten.
Å midt oppi alt dette skal jeg nå ta en avgjørelse som jeg syns er veldig vanskelig, som det er bare jeg som kan ta.

Jeg kjenner det skal bli godt å komme hjem og ta en god klem rundt de som betyr noe, og ta med meg Cora å bare gå. Gå og gå til jeg har fått nok terapi rett og slett! Håper jeg smiler like godt og ordentlig etter å ha vært hjemme noen uker, som jeg gjør på bilde over!