Tusen tanker..

Jeg har nok en gang havnet i en sånn tenkeperiode. Mange tanker som har surret oppi hode mitt mange ganger før har dukket opp igjen, og noen ny har kommet til. Den 15. juli hadde Heidi, venninna mi som døde for snart 4 år siden, fylt 22 år hvis hun hadde vært blandt oss. Jeg sliter enda med å gå ned på kirkegården den 15. juli for å legge ned noen roser. Jeg skulle ha gitt de til henne sammen med en stor og god klem. I stede så gråter jeg og snakker til en stein. Mye er fremdeles veldig sårt med tanke på Heidi. Den sangen hun likte beste er en sang jeg fremdeles ikke klarer å høre uten å få klump i halsen og tårer i øynene. "Dans med mæ" er en sang som er veldig hellig. Jeg husker første ganger jeg hørte åge spille live etter at Heidi døde. Det var festival, en sen kveld og ca 10 måneder etter at Heidi døde. Jeg knakk helt sammen. Hadde det ikke vært for utrolig gode venner og en til å holde rundt meg, så hadde jeg ikke klart det. Den sangen bli spilt i kirka under begravelsen, og plutselig så jeg kista foran meg og alt ble bare helt forferdelig...

Selv om jeg fremdeles syns det er vanskelig å høre sangen, så smiler jeg når jeg hører den. For jeg vet det var en sang Heidi likte veldig godt og det er et fint minne om henne. Hun er alltid med meg. Hun dukker støtt og stadig opp i mine tanker. Nå for tiden driver jeg å ser gjennom gamle bilder, og ofte er ei lys håra smilende sol på bildene. Minnene flommer nesten over, for det er så mange herlige, fine minner. Vi har opplevd så utrolig mye i løpet av de årene vi kjente hverandre. Lerkendal turer, Heidi- og Gurokvelder, turer av alle slag, ja jeg tror jeg kan holde på lenge å rammse opp. Minnene er mange og savnet er stort. Nå har jeg et minnesymbol på hånde som alltid får meg til å smile. For svalen med hjertenøkkelen er en minnetatovering for min oldmor som jeg var uhyre glad i, Heidi og Bestefar som betyde alt <3 Når jeg nå ser på tatoveringen min er det med et smil om munnen. Jeg er utrolig glad for at jeg har gjort det og har deres minne på kroppen min.

Jeg kjenner nå at jeg er glad for at jeg blogger litt igjen. Det hjelper meg med å få ut mine tanker, og så syns jeg at det er ganske godt å skrive. Ikke er det sikkert at noen gidder å lese det, men det bryr jeg meg ikke noe om for det er mitt lille fristed. Her inne kan jeg være 100% meg selv, for det er mitt sted og det er en god tanke.

Mange lys er tent. Mange minner er gjemt. Du blir aldri glemt <3

-Guro