Grunnen til at jeg har et nyttårsforsett som omhandler psykisk helse er for at det er et så tabu emne som det ikke skal snakkes om! Det er jo nesten blitt Norges nye folkesykdom. Ca halvparten av norges befolkning kommer en gang til å få en periode der de sliter psykisk. Men det skal ikke snakkes om! Men hvorfor?
Har du blitt forkjølet, spør folk om hvordan du har det. Men har du psykiske problemer, skal det ikke snakkes noe om det! Det er nesten ingen som spør om hvordan du har det. Hvis det i det hele tatt er noen som spør! Hvorfor er det sånn?
En av grunnene til at jeg skal skrive om psykisk helse, er fordi jeg selv har slitt, og sliter vel enda men det. Det starte for 3 års tid siden, da min oldemor døde. Dødsfalle kom ikke som en overraskelse, for vi var samlett rundt sengen hennes det 3 siste døgnene var det vell. Men likevell fikk jeg en reaksjon på det. Det ble heller ikke noe bedre da venninna mi døde brått, 31. juli 2007. Da fikk jeg en reaksjon, som gjor at jeg alltid sov. Jeg sov hele tiden. Jeg klarte tilslutt ikke å komme meg opp om morgnene for å dra på skolen. Det var kjempe tungt, men jeg så ikke på det som at jeg hadde psykiske prolemer. Jeg viste vell ikke helt selv hva det var.
Men etter som tiden gikk, begynte jeg å våkne litt, hvis jeg kan si det sånn..
Så kom julen, og humøret ble bedre. Men så kom det to nye dødsfall. Begge rett over nyttår. Å to dager etter at Karen var begravet, var jeg hjemme alene da jeg fikk en telefon. Jeg har aldri fått en sånn telefon før. Det høres kanskje litt rart ut når jeg sier at det var det var gammeltanten til pappa som var død, å jeg tok det veldig tungt. Men vi har vokst opp med henne som nabo, så det var bare å springe over hvis vi ville. Men jeg fikk på en måte et lite sjokk, for vi viste ikke at hun hadde blitt syk en gang. Så jeg fikk ring pappa, og stottra ut at hun var død.
Det var en av de verste begravelsene jeg har vært i, for det eneste jeg hørte var telefonsamtalen, da jeg fikk vite at hun var død.
Det var starten på det som ville bli tre lange år, men depresjon og mange, mange tårer. Jeg skriver ikke mere nå, for det blir så langt. Men jeg har bestemte meg får at jeg skal skrive hele min historie. For hvorfor skal vi ikke være åpne og snakke om våre problemer. Jeg tror faktisk dette kan være en måte for meg å bearbeide og komme meg gjennom denne prosessen på også. Jeg er lei av å skjule det at jeg har slitt med psykiske problemer! I året som kommer skal det også fokuseres mer på psykisk helse offentlig også, å det er veldig bra :-)
GuRo
Dette er det beste jeg har fått til liksom :-P 
Men nå må det jobbes... 
